Jeg orker i grunnen ikke skrive noe minneord om Linus, kanskje det kommer -men foreløpig kjenner jeg at det har ikke gått tid nok. Jeg er ikke klar for å "rydde han" bort enda..Han døde alt for tidlig, og det er rett og slett skikkelig kjipt! Så derfor får denne siden være som den er, for nå.

Hmmm, dette skal liksom være historien om Linus, og da skulle jeg gjerne sagt at han var en nøye planlagt valp, men det ville i beste fall vært en løgn. Sannheten er at hadde jeg betalt for han, hadde det vært tidenes største impulskjøp!

Greia er den, at jeg hadde to tisper, Sunny og datteren Karoline. Jeg kunne aldri i verden tenke meg å ha hannhund, maken til vemmelige skapninger. GIRLPOWER! Faktisk så likte jeg ingen hannhunder! Men mamma er papillonoppretter, og det hender det er valper i huset, som i påsken ifjor... Det var selvsagt søte valper, men jeg skulle ikke ha tre hunder, og dessuten så var tispene solgt. Men det var en valp der da, som var så søt så søt, og av en eller annen grunn, var det ingen valpekjøpere som fallt for han. Selv om han var den mest lovende i kullet. Og for å gjøre en lang historie kort; da påskeferien var over satt jeg på toget tilbake til Kristiansand, med en åtte ukers hannvalp, som etterhvert ble hetende Linus.

Linus er en fin og trivelig bikkje, til tider litt hyper og litt høylydt! Men veldig trivelig å arbeide med. Linus har opprykk til klasse 2 I lydighet, og har såvidt begynt å snuse på agilitykonkurranser. Drømmen er å starte med han I bruks, men han er litt skuddberørt. så først må vi prøve gjøre noe med det.

Sunny er mors veslejente hun, født April i 2000, og har vært min trofaste følgesvenn og prøvekanin siden det. Hun een ganske så medgjørlig tispe, lett å leve sammen med! Sunny skal ha det meste av æren for at jeg har blitt introdusert for hundesportens fantastiske verden.

Sunny fikk jeg fra Liv Skjervik og kennel Paluna for åtte år siden, guri som tida flyr. Jeg hadde allerede gått et apellmerkekurs med blandingshunden jeg hadde før og samtidig spionert på agilityfolkene I hundeklubben. Når jeg skulle ha ny hund, ville jeg gjerne prøve meg på agility.

Når Sunny kom i hus ble det valpekurs og agilitykurs og noen starter i agility når hun akkurat hadde passert året. Vi var ikke den raskeste ekvipasjen på banen, men Sunny har alltid vært svært stabil. Hun gjør som regel ikke hinderfeil. Men så flyttet jeg nordover, og dermed ble det slutt på all organisert trening og konkurranser. Men men.

Sunny har hatt to kull, med til sammen sju valper. Blant annet er hun bestemor til Lotta.

Det beste med Sunny er at jeg har testet ut en del på henne, og hun har vært en fin læremester. Vi hadde begge slått oss til ro med at vi ikke er en konkurranseekvipasje, og koste oss med litt hobbyagility og triks. Men nå har vi (eller mest den tobente da) fundert litt på å børste støv av pensjonisten. Skal trene litt i vinter og se om det ikke blir noen starter i agility og muligens lydighet etterhvert, sånn lokalt i alle fall..